Det vi må diskutere er læring, ikke ikke-læring, for ikke-læring fins ikke.

Læring i seg selv borger ikke for en positiv utvikling.

I debatter der læring er et av temane, nå sist om bruk av nettbrett i skolen, diskuterer debattantene som om det elevene utsettes for befordrer mer læring, mindre læring eller ikke-læring. Dessuten blandes dessverre ordene ord og begrep stadig sammen i de fleste debatter.

Magne Nyborgs definisjon av læring, skulle være godt kjent. Den formuleres til tider noe ulikt, men innholdet er detsamme.

”Læring er å forandres eller forandre seg ved å gjøre erfaringer, lagre erfaringer og ved å bearbeide lagrede og aktiviserte erfaringer.”

Definisjonen viser til forandring som det overordnede begrepssystemet, også overordnet begrepssystemet utvikling, innenfor hvilket vi finner begrepssystemet læring. Alle læringsprosesser er like i at erfaringer gjøres og lagres og at lagrede og aktiviserte erfaringer bearbeides tankemessig. Dette i motsetning til forandring via geneinstruert modning/vekst, et annet begrepssystem innenfor utvikling.

Erfaring består av to delprosesser, sansning og koding/identifisering. Vi erfarer ved at vi mer eller mindre bevisst sanser og mer eller mindre bevisst koder det vi sanser. Våre erfaringer er avhengig av hvilke de er, hvordan vi sanser, hvordan vi identifiserer det vi sanser og hvorvidt og hvordan vi bearbeider/har bearbeidet erfaringene vi gjør og har gjort. Helt uten sansning fins ingen mulighet for erfaring.

Sansning er bevegelser eller energier, innenfra og utenfra kroppen, som treffer et parat sanseorgan. Via det perifere nervesystemet sendes impulser til sentralnervesystemet og videre til de ulike mottakerområdene. Det er først da de er nådd frem dit, at vi sanser, at vi - mer eller mindre bevisst- blir var sansningene. De gjenkjennes og tolkes ved hjelp av tidligere erfaringer. Og bare for å ha det sagt, våre egne og andres sanseopplevelser er ikke så like som vi liker å tro.

Koding er en identifiserings- og kategoriseringsprosess. Det er en prosess der vi identifiserer det vi fornemmer og gjenkjenner i kategorier. I begynnelsen vil prosessen være søkende, tilfeldig og usikker, liksom resultatet. Det vil endre seg ved hjelp av fler erfaringer. Ved å finne ut hva som lar seg forene gir vi det vi sanser medlemskap i ulike kategorier. Identifiseringens kvalitet er avhengig av hva vi har lært og betyr mye for vår oppmerksomhet, konsentrasjon og videre læring.

 Vi lærer hele tiden, overalt og på både godt og vondt.

Vi må vurdere om læringen er adekvat og hensiktsmessig, grunnleggende og fleksibel, om den lar seg overføre til og kan brukes i nye situasjoner. Hvis ikke, må vi se til at den blir det. For å få dette til, må vi vurdere, diskutere og finne frem til innhold og metoder, innnenfor undervisning, opplæring og oppdragelse, som må ligge til grund for å kunne oppnå læring med slike egenskaper. Vi har mye kunnskap om dette allerede.

Og det er dette vi må passe på, i den grad vi kan og har ansvar for det, at hvert barns læring er adekvat og positivt overførbar på flest mulig områder og nivåer. Vi må forsikre oss om at den bærer, om ikke bestandig så nest inntil.