LESEANAMNESE

ORDET ANAMNESE kommer fra det greske ordet for hukommelse og brukes som betegnelse for det klienten selv kan fortelle, om sine erfaringer og subjektive opplevelse, av det som undersøkes. 

OPPLYSNINGER VI KAN FÅ ved å OBSERVERE barnets LESEATFERD og ved å gjennomføre EN LESEANAMNESE om barnets erfaringer med det å lese, gir oss gode muligheter for å forstå hva barnet strever med, for den fortsatte utredningen, for optikerens undersøkelse og for vår vurdering av hvordan vi kan hjelpe barnet best mulig. Den nevrofysiologiske utviklingens betydning for hvordan synet fungerer gjør at det er avgjørende viktig å utrede videre; refleksstatus, balanse, okulærmotorisk funksjon og andre motoriske ferdigheter med mer. Se kjennetegnene beskrevet på siden om SYNSFUNKSJONELLE VANSKER og tilhørende side om kjennetegn, samt under DYSLEKSI.

DET VIKTIG Å HA GOD TID TIL DISPOSISJON, alt fra en til tre timer og det er en fordel dersom foreldrene også kan være tilstede. På forhånd har foreldrene sammen med barnet fylt i et skjema om plager/vondter barnet har og andre kjennetegnende symptomer.

MANGE  MOMENTER, AV BÅDE BARNETS LESING OG LESEATFERD, kan vi anta at læreren allerede har notert seg. Ved å vite om mulige årsaker og konsekvensene av dem, er det mulig for læreren å forstå mer om hvordan barnet kan ha det. 

Det gjelder latenstid, type feillesninger, måten barnet sitter på, leseavstand, og hva barnet gjør mens hun leser;  forandrer leseavstand, følger linjen med fingeren, tar hånden foran øyet, forandrer stillinger både av seg selv og av boken. Dette kan gi oss opplysninger relatert til nevrofysiologisk utvikling. LATENSTID, ER DEN TIDEN DET TAR FRA LESINGEN STARTER til synsforstyrrelse oppstår. Ved høytlesing oppdager vi det når feillesninger av ulike slag begynner. Det kan begynne allerede etter noen få ord, etter noen få linjer, etter et avsnitt eller etter et kapittel.

FØRST LESER BARNET HØYT EN STUND. I utgangspunktet bruker jeg den tekststørrelsen, som er vanlig for alderstrinnet og en fortelling som passer for barnet. Tiden avhenger av barnets ferdigheter og reaksjoner. Jeg har den samme teksten, som barnet leser, foran meg, tar tiden og noterer (med enkle symboler) hva som skjer både i lesingen og med barnet. Barnet vet hun kan lese enten så lenge hun selv vil eller til jeg sier fra. Også stillelesing. 

INTERVJUET MED BARNET KAN AVDEKKE MYE. Se også utdrag fra en informativ artikkel nedenfor. Det er viktig at barnet får spørsmål, som han eller hun forstår gjelder nettopp hans eller hennes egen leseopplevelse og er trygg på at svarene tas alvorlig. 

VI SAMTALER OM BARNETS ERFARINGER, OM HVA SOM SKJER NÅR BARNET LESER. Barnet er ofte bevisst på synsbildene som oppstår og kan utifra en pent skrevet setning på et ark og tekst skrevet på tavlen demonstrere forandringene som skjer. Barnet kan fortelle om pauser hun tar ved å spisse blyanten, gå ut på kjøkkenet etter et glass vann eller ”Jeg ser bare ut gjennom vinduet en stund.” (Noe som ikke alltid stemmer overens med lærerens oppfatning.) Hva som skjer ”inne i” kroppen - hvilken opplevelse barnet har av det å lese (og skrive) foruten det å ikke mestre. Barnet forteller om øyne som klør, om at hun blir sliten, om hodepine og "Jeg bare må bevege meg". Om hvordan det er å se teksten på tavlen, og skrive av den, hva skjer når barnet skal se ned på arket og så på tavlen igjen, hva gjør barnet da, og hvordan det er å se på tv, er bildet klart eller ikke, hvilken avstand er det til tv´n og hva skjer for øvrig. 

Det som skjer er ikke bare at bokstaver forsvinner eller at linjeskift blir feil, men at teksten blir tåkete, tekstdeler flytter seg over hele siden, ja, hele avsnitt kan flytte seg. Der kan være gule prikker og streker i teksten som forstyrrer. Og barnet endrer sittestilling og boken settes gjerne på skrå. En gutt i fjerde klasse kunne fortelle om, hvor sterkt og fort han ble kvalm straks en A4 -side med tekst, ble lagt foran ham. Det kan ta tid før barnets øyne har klart å tilpasse seg for å se klart ved den korte avstanden til arket, deretter ved den lange avstanden til tavlen og så tilbake til arket igjen. Ofte fortelles det at barnet beveger seg hele tiden foran tv´n, enn ligger på magen på gulvet enn snurrer rundt i sofaen. Noen barn reagerer på lys og kan ha funnet ut at caps med skjerm er utmerket å bruke. Eller trekker alltid ned rullegardinene hjemme/i sitt rom.

Det som ofte skjer er at foreldrene selv drar kjensel på noe av det barnet forteller, og nevner litt om egne erfaringer.

FØR VI AVSLUTTER presenterer jeg en, for barnet, passende tekst, printet ut på ark i ulike farger; kritthvit, kremhvit, lysegul og lyst gråblå, sennepsgul og oransje og med vanlig linjelengde, kort linjelengde, variert avstand mellom linjene, med ulike fonter i ulik størrelse og tykkelser. Tilgjengelig er også ulike bøker med ulik font, ulik mengde tekst og bilder, ulik bakgrunnsfarge og sidestørrelse. Barnet får se på dette, lese litt ev. og finne frem til hvilket alternativ hun eller han syns kunne passe best. Eller noe helt annet. Dette bruker jeg for å kunne finne frem til, og for å gjøre barnet bevisst på, mulige tilpasninger og hva som kan være lurt å anbefale for bruk i undervisningen. Dette er imidlertid ikke nok, men kan være med på å gjøre lesingen mindre utfordrende, og derfor motiverende. Muligheter for variasjon i arbeidsstilling og pauser er alltid viktig. NB! Blanke tekstsider er en styggelse.

Her er noen utdrag fra artikkelen ”HVORDAN SNAKKE MED BARN OM ØYERELATERT LESEPROBLEMATIKK?” , skrevet av Dr. Ragnhild Skar og utgitt i Optikeren 4/1992.  NB! Problemfeltet er minst like aktuelt i dag, dessverre. Intervjuet foretas uten den innledende lesingen jeg har beskrevet. Se dessuten også Ragnhild Skars artikkel i Optikeren 4/1991. Merk også siste setningen "Alle vet vi jo hvordan minimal bruk av en muskel gir ubehag etter kort tid, bare muskelarbeidet er statisk.”

”Vi som hører hva ungene forteller, er imidlertid sikre på at vi står overfor et folkehelseproblem, og at manglende eller utilstrekkelig hjelp til barna bare kan karakteriseres som mishandling. Vi kan ikke fortsette å leve med at over 40% av skolebarna sitter med et uklart synsbilde etter en stunds lesing. ”

”Når intervjuet starter, har vi også fått tilbake et plagedatasjema, som foreldrene og barna sammen har fylt ut. Dette er ingen vitenskapelig registrering. Hensikten er å få barnet til å vurdere sin egen synsevne og gi uttrykk for sine opplevelser. Det er for øvrig ganske vanlig at foreldre og barn er uenige om hvordan ungen har det når han leser.

OG SÅ ER DET STORE ØYEBLIKKET KOMMET; STARTEN PÅ INTERVJUET. Tonen settes, og jeg er like spent hver gang: Vil vi lykkes i å få formidlet til ungen hvordan det er når han eller hun leser som er interessant. Med vilje formuleres innlednings-spørsmålet så rundt som mulig, for å markere at vi ikke vet noe om det. Og så gjelder det å tie stille, og lytte til hva som kommer. Ikke sjelden renner det ut av ungen at det blir så grått, utydelig, »hæsjlig», dobbelt, skurrete. Ikke sjelden sier ungen »det kommer an på hvor store bokstavene er», og kan så forbausende detaljert fortelle hvor langt de kan lese i den og den boka før synsforstyrrelsene og/eller kløe, svie, renning, smerter eller andre plager kommer fra øynene.”

”Et annet punkt er hvordan ungene klarer å se på tavla etter at de har lest. Er synsbildet klart på tavle med en gang? Ofte sier ungen: »Nei, først må jeg se meg litt rundt i klassen, gni meg litt i øynene.» Og omvendt: »Hvordan er det hvis du har sett en stund på tavla, og så skal se ned i boka, er det klart med en gang?». En får mistanke om akkomodativt stress hvis det tar tid før barnet kan omstille seg fra nær – fjernt – nær.
    
Vi undersøker også barnets synsopplevelse foran Tv; både når det gjelder ønsket avstand til apparatet, og om synsbildet, hvis det er klart i begynnelsen, holder det seg klart. Mange har den samme astenopien, og uklart synsbilde, etter en viss latenstid, som ved lesing. Videre kartlegger vi om det forekommer spontan diplopi, og ikke bare jeg, men også en del foreldre , har fått seg en forskrekkelse i livet over å høre at mange barn opplever dobbeltsyn, særlig når de stirrer på noe, for eksempel en samtalepartner, en melkepakke på bordet, læreren ved tavla. ”

”Vi kartlegger barnets oppfatning av hva plagene kommer av, og om dette kunne det skrives mye om både sorg og glede, alt fra «Jeg har skjønt det var øynene, men helsesøster/legen/øyelegen sa jeg ikke trengte briller, var bare normalt langsynt,» til «Jeg trodde det var min skyld». Både unger og foreldre har ofte behov fro å snakke om anmerkninger i meldingsbøkene, om at «nå må ungen skjerpe seg, lese mer». Mange foreldre blir forarget over helsevesenet og skolen når de hører om ungenes plager, ofte for første gang under vår samtale. 

Når kontakten er etablert, og hvis ungen forteller om synsforstyrrelser, ber vi ham demonstrere disse skriftlig. Først må ungen skrive noen linjer med sin peneste skrift, på ulinjert papir og med blyant. Deretter ber vi om at han viser hvordan bokstavene blir når de forandrer seg. I denne forbindelse har jeg mange ganger fått direkte sjokk, og har hatt store problemer med å forstå at det er mulig. Men etter å ha satt meg inn i øyefysiologi, spesielt hvordan fovea fungerer ved dispariteter, er ikke noe av det ungene forteller ulogisk eller usannsynlig. Og hvordan myten, om at små hypermetropier ikke betyr noe, har oppstått, er for meg helt ubegripelig. Alle vet vi jo hvordan minimal bruk av en muskel gir ubehag etter kort tid, bare muskelarbeidet er statisk.”

Astenopi - "synstretthet", smerter, tretthetsfølelse og svie i øynene spesielt i forbindelse med lesing, skriving og annet "nærarbeid" 

Diplopi - dobbeltsyn

Hypermetropier - langsynthet, øyet er for kort til å bryte lysstrålene på riktig sted. Likt mål på langsynthet betyr ikke detsamme for alle, fordi man er avhengig av linsens fleksibilitet når musklene skal få linsen til å krummes, ( endres til mer konveks form).