DET ER IKKE SIKKERT VI SER DET, MEN HELLER OPPLEVER BARNET SOM UMEDGJØRLIG, ENGSTELIG, BARE "ARMER OG BEN", STIV ELLER TREG. 

Ordet sensitiv kommer av latinets  sentire som betyr "føle, merke"   Ordet sentire har gitt oss låneord som sans, sentiment, sentimental, sensitiv, sensibel, sensuell og sensasjon.  Vi bruker ordet sensitiv i betydningen (over)følsom, lettpåvirkelig eller nærtakende og ordet sensibel i betydningen følsom eller ømfintlig. Yann De Caprona, Norsk Etymologisk ordbok, 2013 s. 158, 159

Ved en optimal utvikling av våre sanser, er sannsynligheten god for at våre subjektive sansefornemmelser og vår identifisering av dem foregår på en trygg og hensiktsmessig måte. At vi trygt tar imot det vi forsynes med, lagrer og bearbeider det samt at vi får en naturlig nysgjerrighet for flere, nye og berikende opplevelser. 

MEN, OG DETTE GJELDER ALLE VÅRE SANSER

DERSOM EN SANS SOM ER FOR STERKT UTVIKLET -hypersensitivitet -  kan eksempelvis lyder oppleves meget sterkt, og føre til uro og mangel på konsentrasjon. Høy sensitivitet på enkelte frekvenser kan gjøre at man blir ekstra sårbar for bestemte lyder. Høy sensitivitet på de lave lydfrekvensene kan føre til ekstra sårbarhet for støy. Høy eller sterk musikk vil kunne oppleves både invaderende og energitappende.  Dette gjelder også for høy følsomhet for lukt, smak, berøring og det å se. 

DERSOM EN SANS SOM ER FOR SVAKT UTVIKLET- hyposensitiviteter sansen ikke er helt forberedt eller ikke tilstrekkelig følsom for eksempelvis å motta svingningene og/eller videreformidlingen av dem. Lav sensitivitet på de høyere lydfrekvensene (relatert til talespråk), kan føre til at lik, eller høyere, sensitivitet på lave lydfrekvenser gjør det vanskelig å oppfatte talespråkslydene korrekt. Støy og bakgrunnslyder vil være vanskelig å skille ut. Det kan føre til mange misforståelser og irritasjoner.

LAV SENSITIVITET Nedenfor skriver jeg mest om hyper-eller høysensitivitet, men det er viktig å huske at også lav sensitivitet kan være meget vanskelig og svært forstyrrende for barnet. Når det gjelder berøring viser Sally Goddard (2005) til flere symptomer på lav sensitivitet som; høy smerteterskel, sterkt ønske om å delta i kontaktsport, barnet kan provosere til bråk og slagsmål, tvangsmessig berøring og " Elefant i en porselinbutikk" .   

Om hørsel se nederst på siden, Se også AUDITIVE PERSEPSJONSVANSKER, BERØRING

NB! BÅDE HYPER-, HYPO- OG NORMAL SENSITIVITET KAN FOREKOMME HOS ET OG SAMME INDIVID OG GJELDER ALLE VÅRE SANSER. Det er med andre ord ikke et enten eller, og det kan være veldig vanskelig å finne ut av og forstå. Hver for seg kan dette skape ubalanse i, og vanskeligheter relatert til barnets erfaringer, dvs all læring, inkludert barnets forutsetninger i sosiale sammenheng, emosjonelle og motivasjonelle forhold og for akademisk læring (læring av skolefag). Noen barn har relativt sett mindre problemer enn andre, mens andre igjen har større vansker. Dersom det ikke regnes som en diagnose, så inngår både hypersensitivitet og hyposensitivitet i ulike diagnoser.

ORDENE HØYSENSITIVITET eller SÆRLIG SENSITIV brukes nå mer og mer. Vi er blitt mer oppmerksom på fenomenet. Der er mange positive faktorer som trekkes frem i forbindelse med det som kalles et karaktertrekk, antakeligvis for å markere forskjellen i forhold til en diagnose, og det er jo også det som kan gjøre det så vanskelig å forstå. Det hindrer imidlertid ikke at det inngår som deler av diagnoser. Og det går an å forandre. Vi vil reagere ulikt avhengig av graden av sensitivitet, av situasjonen og avhengig av grad av selvtillit og selvfølelse.

Så lenge vi kan mestre konsekvensene av det, som det gjerne kalles er en del av den menneskelige variasjon, skulle det jo være greit, eller? Det er bare det at det kan ha meget store konsekvenser for noen, og det vil være vanskelig, både for utenforstående og den som "eier" problemet, å helt forstå hva det kan være. Fordi for den som har det, er det sån det er. Hvordan kan det være annerledes? Hva er det?

MANGE REAKSJONER OBSERVERES IKKE. Barnet merker det, men vet nødvendigvis hverken hva det betyr eller at ikke alle har det slik. Det er bare der;  i stille innvendig gråt (tårer i øynene som hun eller han prøver å skjule -de kommer bare- ) eller indre kaos og ødeleggelse, kroppen kan stivne, det blir vanskelig å svelge og det blir umulig å si noe, som alltid. Detsamme barnet kan også ha

ANDRE REAKSJONER som observeres og som kan være dramatiske ikke bare for barnet, men også dets omgivelser. Barnet skvetter til, skriker ut, raskt slag ut med armene, slår til noen som tilfeldigvis er i nærheten, slår hardt i pulten, gjemmer seg eller bare står der, stivnet. Dersom det beskyttende berøringssystemet er overaktivt vil barnet prøve å unngå berøring og har muligens en aktiv tilbaketrekningsrefleks, som fortsatt påvirker sentralnervesystemet. 

MOROREFLEKSEN  er den eneste av de primitive refleksene som på en eller annen måte er forbundet med alle våre sanser. Mororefleksens utvikling påvirker derved hele vårt register av sanseerfaringer og utviklingen av de etterkommende refleksene. Se om Mororefleksen her. Se også om Frykt - og paralyserefleksen på samme side.

KJENNETEGN   HØYSENSITIVITET

DET ER BARNET, SOM DU ETTERHVERT MERKER, reagerer på din sinnsstemning, noen ganger før du selv er blitt var den. Barnet som skvetter til, eller raskt trekker seg bort fra lett berøring, men som samtidig kan søke nærhet og kontakt. Barnet som trekker seg bort fra høy varme, mye lys, mye lyd mm, som reagerer med irritasjon, sinne mm på tekstilier (laken, håndklær, klær) og på vask av ansikte og hår og dusjens vannstråler mot huden. Barnet som kommer til en skolegård med mange lekne og høyrøstede barn og kan reagere ved å stivne, gråte eller skrike pga av det som oppleves som en invasjon, bevirket av kaos, mye bevegelser og høye lyder. Lav smerteterskel. Overreaksjoner på vaksine, sår og piercing. Hudallergier.

NB! I spenningsfeltet mellom kommende berøring og berøring kan den høysensitive oppfatte en usikkerhet, en fare og reagere refleksivt med å kaste noe, med et slag eller med rop eller ved å skvette til. Dessverre feiltolkes dette som en villet handling.

Det er barnet som gjerne ser de som trenger hjelp og gjerne vil hjelpe, og som fort kan reagere på "rommets atmosfære". Det er barnet, som har en sterk opplevelse av andres blikk på seg og kan da bli veldig tafatt i det hun eller han holder på med. Velmente og hyggelige overraskelser gir nødvendigvis ikke den forventede spontane gleden, og mens vi venter på nettopp det, arbeider den høysensitive ungdommen eller den voksne med å mobilisere alt av krefter og strategier for å kunne takle det hele på en anstendig måte. Barnet, som ennå ikke har tilstrebet seg den kontrollen, vil kanskje bare stå der, stille gråte, stivne eller trekke seg tilbake. NB! Noe vi kan feiltolke som at barnet er engstelig og/eller sta. Å være på diskotek med mye blinkende lys og høy lyd kan være så invaderende at du bare må ut, koste hva det koste vil. Du kan miste romoppfatning og retning, bli svimmel og kvalm. 

Barnet kan ha en mangelfull og/eller forvrengt kroppsoppfatning og oppleve den fysiske plass han eller hun tar, som meget større enn det som er reellt. Mange barn med Dyspraksi har et mangelfullt bilde av sin kropp og vansker med å lokalisere og styre ulike kroppsdeler, noe som krever nitid planlegging av bevegelser. Det kan vises på tegninger av mennesker; i manglende, eller et forvrengt størrelsesforhold mellom, vesentlige kroppsdeler. 

Om anoreksia nevrosa. 

Relatert til et forvrengt kroppsbilde, skriver Sally Goddard Blythe (Sally Goddard, 2005) på siden 61. 
”I ekstreme saker, kan dette spille en betydningsfull rolle i det forvrengte kroppsbildet, som er karakteristisk for anoreksia nevrosa. Den som er anorekstisk ”føler” seg tykk og tror at kroppen tar mye større plass enn den faktisk gjør. Til tross for alle forsøk på å krympe/bli mindre innenfra, vil ingen som helst vektminskning endre denne følelsen, siden proportionalt densamme mengden hudoverflate, og derfor detsamme antall sansemottakere, fortsetter å være i kontakt med den ytre verden. Fordi denne type sansning formidles fra hjernestammen vil den overstyre hvilken som helst logikk, som korteks blir utsatt for, og ingen bevis om det motsatte vil endre oppfattningen den anorektiske har om seg selv. ” (min oversettelse) 

Om autisme. Se også nederst på denne siden.

Av det som skjuler seg bak denne diagnosen er vansker av sensitiv art. Barnet kan være så sensitiv at det kan lukte kremer plassert flere rom borte fra der det er. Lyd som vi til vanlig ikke oppfatter kan oppfattes meget sterkt og forstyrrende. Barnet kan ha så god hørsel at vi ikke kan forstå det, og måleenhetene på et audiometer strekker nødvendigvis ikke til. 

Mororefleksen

DERSOM MORO-REFLEKSEN FORTSETTER Å VÆRE AKTIV etter tre-fire måneders alder vil barnet fortsatt være hypersensitiv i et eller flere sensoriske områder. Barnet vil, i ulik grad, erfare verden i en tilstand av høynet bevissthet og høynet spenning. Barnet er mao ikke engstelig for allting av natur, men reaksjonene herrører fra det å bli overrasket og/eller overstimulert.

Refleksen aktiveres lett, og når som helst, av ulike  “overraskelser” som uventede handlinger, hendelser eller krav, for eksempel en plutselig høy lyd, en rask bevegelse, et plutselig spørsmål med krav om raskt svar, en uventet forandring av noe, av for barnet for mye lys, lyd og lukt, av berøring og/eller endring av stilling eller balanse. Barnet kan reagere med sterke følelsesuttrykk og/eller kan bli stille, stivne eller oppleves innesluttet. Dårlig pupillereaksjon er, iflg Sally Goddard Blythe, en av flere langtidseffekter av en aktiv Mororefleks, noe som gjør barnet ekstra følsom mot lys. Dessuten vil hvite ark med svart tekst kunne være forstyrrende. Dessuten skriver hun, trøttes barnet lett ved lys fra lysstoffrør. Balanse- og koordinasjonsproblemer samt visuelle vansker er også eksempel på langtidseffekter av en aktiv Mororefleks. 

AKTIVERINGEN MEDFØRER AT STRESSHORMONER - adrenalin og kortisol - skylles ut i kroppen og kan føre til en kortvarig utagerende eller stivnet refleksiv reaksjon. Det kan være at barnet skvetter til, gir fra seg et gisp, et rop eller slår ut med armene og det kan være at barnet hverken klarer å svelge, å tale eller å bevege seg. Det er ikke sikkert at vi kan se det, men heller oppleve barnet som umedgjørlig, stivt eller tregt. Fordi refleksen kan utløses når som helst kan barnet, avhengig av situasjonen, være i konstant spenning. Hun eller han blir lett overbelastet av sansepåvirkninger, spesielt der det er mange mennesker. Et barn med slik problematikk vil senere i livet kunne ha vanskeligheter med å takle forandringer eller situasjoner, som medfører økt stress. 

Se BERØRING, BALANSE, BEVEGELSE MM

MULIGHETER

ALLEREDE I BARNETS FØRSTE ÅR OG I SMÅBARNSALDEREN er det viktig ikke bare å være tilstede, men å være nære og konsentrert om det det gjelder, og derved stimulere barnet best vi kan i dets videre utvikling. Barnet, som trekker seg bort fra berøring er gjerne barnet som trenger det aller mest. Uansett alder er det meget viktig med mye, men tilpasset og i respekt for barnet, berøring og massasje. Det å ta stille og tydelig på barnet skulder, være nær, kan være med på å berolige i en vanskelig situasjon. Etter at barnet er blitt eldre, i barnehagen, nettopp begynt skolen eller kanskje barnet er skoleelev siden flere år, og dersom vi kjenner igjen noe av ovenstående og har forstått hva dette kan være, så vet vi at det fungerer både som en hindring og en uforklarlig kamp for barnet, og at det er vesentlig med tiltak av forskjellig slag.

I KLASSEROMMET

BARE DET Å VITE OM PROBLEMET GIR OSS MULIGHETER FOR EN PASSENDE TILNÆRMING og anerkjennende holdning. Og det er godt. For her forholder vi oss til et sensitivt barn og ved å se på det som er skrevet om de ubevisste reaksjonene kan vi ta hensyn til det på ulike måter. Skoledagen skal være gjenkjennelig fra dag til dag. I klasserommet er god planlegging, faste strukturer og forutsigbarhet viktig. Forventninger om prestasjoner skal være klare og forståelige for barnet. Overraskelser, spesielt det å bli utsatt for en uforutsett oppgave (til tross for at barnet ville mestret den helt utmerket) kan ødelegge. Dersom mulig kan barnet også ha den plassen i klasserommet, som er best skjermet for bråk og støy. Barnet kan ofte føle seg annerledes og kan ha vanskeligheter med å "passe inn" . I forståelsen av bakenforliggende faktorer og bevisstheten om barnets ofte skjøre selvtillit, ligger muligheter for læreren å kunne skape tillit lærer og elev imellom. Dette er ikke et barn som ev. er "vanskelig" fordi hun eller han vil være det. Og dette gjelder mange fler enn vi aner. Tilrettelagte øvelser og massasje av hverandre, gjennomført gruppevis i barnehagen/på skolen hver dag, og gjerne etter en gjennomført screeningtest, vil også, generelt sett, være meget vesentlig.

UTREDNING OG TILTAK

UNDERSØKELSE AV NEVROMOTORISK UMODENHET.  Sally Goddard Blythe viser til tre nivåer av tiltak avhengig av resultatene.

1) Dersom resultatet av den nevromotoriske undersøkelsen viser at flere reflekser er avvikende - primitive reflekser er tilstede og posturale reflekser er ikke eller mangelfullt tilstede - bør barnet få individuelt tilrettelagte øvelser for hver dag og som følges opp og tilpasses annenhver måned. Vi kan for øvrig anta at dersom Mororefleksen er aktiv vil også andre primitive reflekser være det.

2) Dersom undersøkelsen viser minimal grad av primitiv refleksaktivitet, men mangelfult utviklede posturale reflekser kan det være tilstrekkelig med et mer generelt øvelsesprogram for å stimulere de posturale refleksene og for å forbedre balanse og koordinasjon.

3) For å kunne gjøre bruk av dette i skolen har man ved INPP utarbeidet både en test, for å kunne finne frem til barn med avvikende refleksaktivitet, og et øvelsesprogram med den hensikt å bedre barnets fysiske og nevrologiske grunnlag. Programmet kan gjennomføres på skolen, for grupper eller klasser av elever. Dette programmet er brukt i flere ulike land og viser til konsistent forbedring hos barna på tvers av kulturer. (  ) Forbedringene hun viser til begynner vanligvis med bedring av balansekontroll og koordinasjon.

BERØRING OG MASSASJE ER MEGET VIKTIG.  

HØRSELSTEST ER MEGET VIKTIG, SE AUDITIVE PERSEPSJONSVANSKER

Liksom det går an å behandle lytteevnen ved å bedre følsomheten for bestemte lydfrekvenser, går det an å senke spenningsnivået eller sensitivitetsnivået på aktuelle lydfrekvenser, slik at barnet blir hjulpet i sin altfor høye følsomhet for lyd. 

Det finnes flere metoder for lydterapi, relatert til auditive persepsjonsvansker. 

KJELD V JOHANSEN   www.dyslexia-lab.dk   www.senterbl.no   Med et profesjonelt utarbeidet stimuleringsprogram er det oppnådd gode resultater når det gjelder å rette opp lytte-evnen. Ved stimuleringen brukes spesialkomponert musikk. Metodene er utarbeidet av Kjeld V Johansen MSc (psykolog), PhD - ved Baltic Dyslexia Research Laboratory på Bornholm. Barnet får en CD, med spesialkomponert musikk og tilpasset sin hørselskurve. Barnet skal lytte på musikken, et spor på ti minutter per dag, seks dager i uken i to måneder. Resultatet sjekkes etter hver lytteperiode og følges opp med en ny og, til den endrede hørselskurven, tilpasset musikkinnspilling. Etter ca et til et og et halvt år, tilsier erfaringen, er lytteevnen endret til et optimalt eller bedre nivå.    

ALFRED A. TOMATIS  www.oslolyttesenter.no  Tomatismetoden bygger på forskningen til Dr. Tomatis - en fransk øre-nese-hals lege - og bruker avansert lydstimulering, basert på Mozarts musikk, gregoriansk musikk og din egen stemme. Metoden, trener hørselsorganet med hjelp av patentert elektronisk utstyr og kan vise til  mange gode resultater når det gjelder bedring av lytte-evnen mm. Etter utredning lytter du til musikk som lages der og da, i samtid. Treningen gjennomføres over 60 timer, oppdelt i tre perioder på 20 timer. Det er 3 – 6 ukers pause mellom hver periode. Hver enkelttrening er 2 timer. Resultatet følges kontinuerlig opp og videre trening tilpasses de endrede forutsetningene.    

I sin bok "The Sound of a Miracle - A Child’s Triumph Over Autism", beskriver Annabel Stehli sin datter og deres kamp i en tilværelse av enorme sansemessige påkjenninger, som ingen forstod noe av.  Og hun forteller hvordan de sammen klarte å forstå og finne en vei ut av kaoset.  Datteren prøvde å trekke seg bort fra alt, fra luktene, lukten av lotion kunne hun kjenne gjennom flere rom, og fra alle lydene. Hun hørte "alt", lyd var en lidelse. Hun ville aldri bruke paraply når det regnet og kunne senere forklare hvordan hun opplevde regndråpenes fall på paraplyen. Et barn som lever i en slik verden, med omgivelser, både på institusjoner, skole og hjemme, som feiltolker hennes eller hans reaksjoner, er i en helt uholdbar situasjon.