Synssansen er den av våre sanser som ikke mottar noen stimulering i fosterlivet. Ved fødselen kan vi se på en avstand av ca 12 til 17 cm. Men bilden er tåkete, uten detaljer og det vi ser er kun todimensjonalt. Allikevel, skriver Lise Eliot (2000, p.197), er det vi ser, det vi trenger for å lære om det som er viktig for oss akkurat da. Etterhvert vil synssansen på kort tid gjennomgå en dramatisk forbedring, og kanskje, fortsetter hun, nettopp det å vente med stimuleringen til etter fødselen intensifiserer erfaringenes rolle for oppbyggingen av hjernens visuelle områder. 

FIKSERING, KONVERGENS, AKKOMODASJON, FØLGEBEVEGELSER og RETNINGSBEVISSTHET

er viktige for vår synsfunksjon. Vi har to øyne som skal samarbeide. Hvert øye ser hver sitt bilde og hjernen må fusjonere bildene til ett. Når vi skal skal se på noe på nært hold må begge øynenes synsakser rette seg noe innover mot samme fikseringspunkt, dvs de må konvergere. Samtidig, for å kunne se klart og skarpt må linsene krumme seg i en slik grad at fokus havner på netthinnene, en binokulær akkomodasjon. Disse funksjonene må være fullt utviklet dersom vi skal kunne få ett klart synsbilde.

Dersom vi skal lese eller følge en sekvens av et eller annet slag, må øynene samarbeide godt for å kunne følge en linje av bokstaver, ord eller andre sekvenser. For å kunne lese lett og ledig må vi kunne følge en linje, slik at hjernen kan motta en strøm av informasjon i korrekt rekkefølge. I tillegg trenger vi også en retningsbevisshet, en ferdighet som baserer seg på vårt likevektsystem, som skal fungere som en indre kompass for oss i vår vurdering av opp fra ned, venstre fa høyre og start fra slutt.  

Det er langt fra alltid at vi vet om, hvorvidt barna har synsvansker eller ikke, fordi barna jobber muskulært med øynene for å få det til, dvs. å se rett, og uten at de er dette muskelarbeidet bevisst. Anstrengelsene kan i seg selv skape vansker, som tretthet, stivhet, spenninger og uro. Bokstaver, ord, tall og tallsifre vil øyensynlig kunne skifte plass, og barnet må bruke mye krefter for å klare å opprettholde et stabilt synsbilde tilstrekkelig lenge for å kunne lese ord og setninger korrekt. Skriveferdigheten vil også påvirkes, blant annet pga krav om ytterligere samtidig handling, både når det gjelder utforming, rettskrivning og utholdenhet.                        

PRIMITIVE og POSTURALE REFLEKSERS tidlige aktivitet, og påfølgende inhibering, har vesentlig betydning for en optimal synsutvikling. Oppbygging av nevrale baner forutsetter gjentakelser av bestemte og faste bevegelsesmønstre. Refleksene Moro, ATNR, TLR og STNR, forbindes med utviklingen av ovennevnte funksjoner og vil, dersom de ikke underordnes innen ca seks måneders alder, ha en ugunstig effekt på disse funksjonene. De aktuelle posturale refleksene vil jo også hindres i sin overstyrende rolle, og en optimal utvikling av synsfunksjonen vil bli vanskelig. Se under hver refleks, men også avsnitt her, nedenfor fortellingen om øyet.

ØYET

er vår lyssensor. Sansecellene fanger opp lysphotoner som føres videre fra hornhinnen, gjennom pupillen til linsen, gjennom glasslegemet til netthinnen. Øyet består av flere deler; øyeeplet, øyelokkene, tåreapparatet og seks ytre øyemuskler. Våre to øyne er speilbilder av hverandre og ligger godt beskyttet i hver sin hule i skallebenet.  Selve øyeeplet er kuleformet og har en diameter på ca 25 mm. Øyeeplets ytterste hinne, den sterke senehinnen, er til største delen hvit og ugjennomsiktig, men går over i en gjennomsiktig hornhinne akkurat foran iris. Innenfor senehinnen ligger en mørk årehinne, som forhindrer annet lys enn det fra pupillen å komme inn og som ved hjelp av ciliarmusklene gir feste til regnbuehinnen (iris).

IRIS OG PUPILLEN Dersom vi ligner øyeeplet ved et fotografiapparat, er iris øyets blender og pupillen, hvis diameter varierer refleksivt etter lysforholdene, er blenderåpningen. Ved hjelp av to muskler, som påvirkes av det autonome (selvstyrende) nervesystemet, "styrer" iris hvor mye lys som kommer inn i øyet. Utvidelsen av pupillen skjer altså automatisk ved behov for mer lys, men utvider seg også da vi refleksivt reagerer i angst eller stress. "Utvidelsesmuskelen" mottar nerveimpulser fra det sympatiske nervesystemet, trekker seg sammen og åpner derved opp iris som lar mer lys komme inn på netthinnen.

ØYEMUSKLENE OG SYNSAKSEN De seks øyemusklene er festet på øyeeplets senehinne og beveger øyeeplet slik at øynene kan rettes mot samme punkt. Musklene, fire rette og to skrå, har hver sine oppgaver og trekker øyet hhv innover, oppover, nedover og utover. Sammentrekninger må møtes med avslappende muskulatur i et finstemt samspill. Disse bevegelsene må dessuten relateres til øynenes synsakser. Synsaksen er en tenkt vannrett linje fra øvre delen av hornhinnen, mitt gjennom linsen og bort til netthinnens gule flekk. Normalt er det slik at når vi ser på langt hold beveger vi øynene slik at synsaksene er parallelle uansett i hvilken retning vi ser. Skal vi se på kort hold må synsaksene rettes innover, slik at de møtes på det vi ser på. Dette kompliserte samarbeidet mellom de to øynenes muskler styres og koordineres av tre hjernenerver. 

GULE FLEKKEN er navnet på en tett samling sanseceller på netthinnen. Det er her vi har best fokus, spesielt i en grop, fovea centralis, i gule flekken. Akkurat her er andre celler "brettet" til side slik at fotoreseptorene, her tappcellene, kan komme så nær lyset som mulig. Her er vårt detalj -og fargesyn best. Dette er stedet for det vi kaller sentralsynet, hvorfra synsskarpheten måles (bokstavtavle), og som skal gi et skarpt nok synsbilde til daglig bruk og til lesing. Et punkt vi fikserer blir avbildet her.  

NETTHINNEN har plass bak glasslegemet og innenfor årehinnen. Linsen skal bøye av lyset slik at det når frem til netthinnen. På netthinnen er våre sanseceller, stavene og tappene plassert. Stavcellene registrerer lys, ikke farve, men gjør at vi kan tilpasse oss ulike lysforhold. Tappcellene registrerer farge, men krever godt lys for å fungere. Det er her lyssignalene forandres til elektriske impulser.

DEN BLINDE FLEKKEN har ingen fotoreseptorer. Det er her øyets ganglieceller møtes her og og fortsetter videre via synsnerven. Vel utenfor øyeeplet myeliniseres synsnerven. Hvert øyes synsnerve møtes i synsnervekryssningen, og impulser fra bestemte deler av netthinnene krysser over, og andre ikke. Alle impulser fortsetter videre til thalamus og deretter videre til hjernebarken (i hver sin hjernehalvdel) hvor tolkningen av de elektriske impulsene finner sted.

VI SER MED HJERNEN Uansett hvilket bilde som blir mottatt på netthinnen, er det ikke det vi ser. Bildet smuldres opp i enkeltbiter, eller høyoppløslige deler, via gangliecellenes elektriske impulser. Vel fremme, lengst bak i hjernebarken i begge synsområdene, arbeides og samarbeides det intenst for å sette sammen det hele til et bilde. Fra mindre deler til større. Først da det ferdige bildet er et faktum, blir vi det bevisst.

LYSBRYTNING - AKKOMODASJON - KONVERGENS  

HORNHINNEN OG LINSEN er våre lysbrytende medier. Linsen er plassert rett bak pupillen, og skal bøye lysstrålene slik at de treffer netthinnen. Linsen er elastisk og ved hjelp av et nett av tråder, som forbinder den med ciliarmusklene, krummer den seg idet musklene trekker seg sammen og flater ut når muskelen slapper av. Denne variasjonen i tykkelse kalles akkomodasjon og medfører at øyet kan fokusere (se skarpt og klart) på ulike avstander innen seks meter, og at fokus raskt kan tilpasses fra en avstand til en annen. Ser vi på noe som er lengre borte enn seks meter (fjernt) er linsens krumming densamme uansett. Jo mer linsen krummer seg, jo mer bøyes lyset og jo kortere avstand kan vi se på. Øyets nærpunkt, er det nærmeste et objekt kan ses på og fortsatt ses klart. Ved kort avstand trenger vi også at øynene konvergerer, synaksene må rettes innover slik at vi kan samle blikket på nært. 

LINSEKRUMMINGEN og øyeeplets lengde, bestemmer hvilke muligheter vi har for å få samlet lyset på netthinnen. Dersom lyset samles foran netthinnen (nærsynthet), trenger vi hjelp av en konkav linse, som sprer lyset slik at brennpunktet (fokus) havner lenger bak. Dersom lyset samles bak netthinnen (langsynthet) trenger vi hjelp av en konveks linse, som samler lyset mer, slik at brennpunktet (fokus) havner lenger frem.

BALANSEMEKANISMEN, REFLEKSUTVIKLINGEN OG DEN TIDLIGE MOTORISKE UTVIKLINGEN

er viktige og grunnleggende faktorer i synssansens utvikling. For å få til godt fungerende synsmessige ferdigheter trenger vi, allerede fra fødselen av, ulike former for stimulans og spesielt i perioden før tre års alder. 

FIKSERING - Mororefleksen - Barnets syn er i denne perioden preget av øyebevegelser som trekkes henimot utkanten av objekter, samt til plutselig bevegelse eller endring av lys i utkanten av synsfeltet. Ved ca. to måneders alder begynner en utvikling av en lengrevarende synsfiksering på et enkelt objekt. Den visuelle hjernebarken antas arbeide med å overta kontrollen fra hjernestammen for å derved hindre barnets øyebevegelser mot synfeltets ytterkanter. Dersom Mororefleksen fortsetter å være aktiv vil denne utviklingen vanskeliggjøres og kan bidra til at fiksering blir vanskelig samtidig, som barnet lett lar seg forstyrre av påvirkning ytterst i synsfeltet. 

KONVERGENS - TLR - i den fremoverbøyde stillingen, vil barnets øyne måtte konvergere for å kunne se på en avstand av 12 til 17 centimeter. Til tross for begrensningen i synsskarphet og synsfelt er det barnet kan se innenfor rekkevidde, og gjør det derfor mulig å koordinere det å se, med berøring og håndbevegelser. Samtidig stimuleres øynene og øyemuskulaturen i det arbeid som kreves for å trekke øynene innover (konvergere) for å kunne fokusere på kort avstand.  

FØLGEBEVEGELSER (horisontale) - ATNR - Disse refleksbevegelsene, øynene følger armens utstrekning initiert av hodebevegelsen, trener øynenes følgebevegelser, tracking, og er med på å skape en gradvis utvidelse av synsfeltet, fra nært ca. 12-17 cm ved fødsel til en armlengdes avstand og til fjernt. Denne stimuleringen av synsfunksjonen fortsetter ved at barnet etterhvert begynner å krype og krabbe (se STNR). 

BINOKULÆR REFOKUSERING, FØLGEBEVEGELSER (vertikale), ØYE-HÅNDKOORDINASJON, KRYSSNING AV MIDTLINJEN - Se STNR og KRABBING 

VESTIBULARSANSEN, (se under BALANSE) er kjernen i vårt balansesystem. Det visuelle systemet er avhengig av dens medvirkning for å kontrollere øyebevegelsene. Hvis øynene skal styres presist, må kroppen være velkoordinert og i balanse. Impulser fra føttene, det indre øre og synet må avstemmes raskt og effektivt.  Når dette ikke skjer kan barnet miste konsentrasjonen og/eller bli mer eller mindre svimmel. Når vi står rett opp og ned og så bøyer oss nedover og samtidig flytter blikket ovenfra og ned, skal synsbildet "flyte" avstemt og fint. Dersom ikke det fungerer (det vi ser oppleves kanskje hakkete), fungerer heller ikke balansesystemet slik det skal.

Dette kan skje takket være VOR - en vestibulærokularrefleks - som utløses ved at vestibularorganet (i det indre øret) stimuleres. Fordi øynene, i sine øyehuler er bevegelige, kan det vi ser "holdes stabilt", uansett om vi bøyer oss ned eller roterer hodet. Det skjer ved at ved at øyene roterer; i samme plan, i nesten lik grad, men i motsatt retning. Signalene fra buegangene går via nevroner til vestibulariskjernene i hjernestammen, til hjernenervekjernene og videre til hvert øyes seks yttre muskler.

Det er langt fra alltid at vi vet om, hvorvidt barna har synsvansker eller ikke, fordi barna jobber muskulært med øynene for å få det til, dvs. å se rett, og uten at de er dette muskelarbeidet bevisst. Anstrengelsene kan i seg selv skape vansker, som tretthet, stivhet, spenninger og uro. Bokstaver, ord, tall og tallsifre vil øyensynlig kunne skifte plass, og barnet må bruke mye krefter for å klare å opprettholde et stabilt synsbilde tilstrekkelig lenge for å kunne lese ord og setninger korrekt. Skriveferdigheten vil også påvirkes, blant annet pga krav om ytterligere samtidig handling, både når det gjelder utforming, rettskrivning og utholdenhet.                             

Se SYNSVANSKER, DYSLEKSI, PROSESSERINGSVANSKER, BALANSEPROBLEMER, REFLEKSER, LESEANAMNESE mm