DEN TAKTILE SANSEN ER DET MEST OMFATTENDE SANSESYSTEMET VI HAR og har vesentlig betydning for vår atferd, både fysisk og psykisk. Å oppdage den betydning huden, som sanseorgan, faktisk har, er en spennende reise i seg selv.

Hudens sanseceller reagerer på lett berøring, trykk, vibrasjoner, hete, kulde, smerte, av bevegelser i hudhårene og på kroppens holdning og posisjon. Signalene sendes som elektriske impulser til vårt sentrale nervesystem, og via talamus til det somatosensoriske området i hjernebarken. Talamus fungerer som en omkoblingsstasjon for alle sensoriske baner på vei til hjernebarken. Det somatosensoriske hjernebarken, er plassert og strekker seg ut som en hårbøyle i hjernen. (Det er dette vi ofte ser avbildet med bilder av ulike kroppsdeler, hvis størrelser illustrerer deres grad av taktil følsomhet i forhold til hverandre.) 

HUDEN har mangfoldige oppgaver. Den skal beskytte oss mot fare og smerte og verne våre fysiologiske prosesser. Lene Dieserud Ertner (2014) skriver også at huden fungerer som et signalsystem ved at den tar imot og formidler informasjon mellom oss og vår omverden. Og, fortsetter hun, huden er helt nødvendig, ikke bare for vår kroppsoppfatning, men for vårt selvbilde og vår utvikling av et selvstendig jeg.

Å RØRE VED OG Å BLI BERØRT fra tidlig av, er meget viktig for vår utvikling av taktil sensitivitet og motoriske ferdigheter og ikke minst for vår følelsesmessige utvikling. Manglende taktil stimulans kan bevirke en ubalanse i nervesystemet. Vårt behov for berøring er også individuelt. Barnet som skygger vekk fra berøring, noe som kan være utfordrende for mor-barn kontakten, er kanskje det barnet som trenger det aller mest.

BERØRINGSSANSEN DELES OPP I TO SYSTEM

som er gjensidig ekskluderende (Jean Ayres, 1993). Det beskyttende eller alarmerende systemet er i funksjon til vi blir berørt og gir informasjon om vår kropps avgrensning mot "verden". Det diskriminative systemet skal gi oss informasjon om omgivelsen og skal trå til så snart berøringen er der. Det kan ved behov ha en beroligende påvirkning på det alarmerende systemet. Hvordan disse systemene fungerer hos hver enkelt av oss varierer avhengig av vår utvikling (også i fosterlivet), våre berøringserfaringer, eventuelle skader og andre erfaringer vi måtte ha. Dersom det beskyttende systemet er overreaktivt, slik at vi for eksempel unndrar oss berøring, kan det skyldes at våre tilbaketrekningsreflekser ikke er hemmet, men fortsatt aktive. Fordi de styres fra ryggmargen og hjernestammen klarer vi ikke bevisst å overstyre reaksjonene. Se mer nederst på siden.

BERØRINGSSANSEN ER NØDVENDIG FOR KROPPSBEVISSTHET, BALANSE, ORIENTERING OG BEVEGELSE

BERØRINGSSANSEN utgjør sammen med den proprioseptive - og den vestibulære sansen - de primære sansene. De begynner sitt samarbeid tidlig. De utvikles før og er også en forutsetning for funksjonen til vår syn og hørsel. Den vestibulære sansen fungerer via bevegelse og berøring av sansecellene i buegangene og blæresekkene. Liksom den proprioseptive sansen ikke bare henter informasjon fra muskler og ledd, men også fra huden. Dette er med på å bygge opp vår opplevelse av vår egen kropp, hvilke deler den består av og hvor den slutter og begynner. En adekvat oppfatning av det indre bildet som tegnes er viktig for vår selvfølelse og skjer normalt via omsorg, berøring og kontakt.

KROPPSKART OG KROPPSOPPFATNING 

Som nyfødte har vi kun meget få erfaringer og derfor er også lite nevral hukommelse lagret. Sansepåvirkningene sendes som elektriske impulser via synapsene til ulike steder i vårt sentrale nervesystem. Ved hver ny melding som sendes kan synapsene forandre seg, slik at den videre formidlingen av signalene går raskere. For hver synapse som impulsene passerer gjennom presiseres meldingen. Etter at vi for eksempel har ”automatisert” noe – øvd på et ord, et dikt, en sang eller et bevegelsesmønster så godt at det utføres automatisk - og er blitt permanent, kan vi anta at det er skjedd en permanent synaptisk forandring. 

Vår sansemessige oppfatning av vår kropp er avgjort mye mer grunnleggende enn hvordan vi lærer den å kjenne visuelt. 

Bildet av vår egen kropp, og hvordan det tegnes, kan liknes ved kart og karttegning, der hver eneste kroppsdel og dess egenskaper oppdages bit for bit, kartlegges underveis og etter hvert skal bli til et helt bilde med avklarte grenser og stødig ramme. Bit for bit tegnes dette kartet i nært samarbeid med sansepåvirkning utenfra og innenfra. Hver gang vi beveger oss, hver gang vi blir holdt, kost med, berørt og massert, lagres utallige ulike sanseinformasjoner og blir til en del av alle våre individuelle nevrale minner. Vårt ”kroppskart” vil ikke være fullstendig dersom vi ikke også tar hensyn til gravitasjonsfeltet, som påvirker oss. Til dette trenger vi informasjon fra vårt vestibulære sansesystem, som hjelper oss med samordningen av sanseinntrykkene og navigeringen av bevegelsene. (Jean Ayres, 1993) Desto fler (tilpassede) og varierte påvirkninger og erfaringer vi får og gjør, jo bedre bli kartet og desto lettere blir det for vår hjerne å bruke kartet vi har laget. 

Berøringsstimulans er vesentlig for utviklingen av sansemessige, motoriske, emosjonelle og intellektuelle funksjoner.

BERØRING ER MEGET VESENTLIG FOR HELE DEN NEVRALE ORGANISERINGEN

Allerede noen dager etter unnfangelsen skiller cellene, som er dannet, seg ad. Den ene gruppen skal bli til placenta, mens den andre skal danne embryot. Så deler embryocellene seg i tre lag. Hvert cellelag kalles for kimblad og utav disse fortsetter hele vår organutvikling. Kimbladenes navn er ektoderm, mesoderm og endoderm. ("dermis" - hudens ytterste lag) Fra ektodermet utvikles både hud, sanseorganer, mage/bukhule og tarmer, hjerne og hele vårt nervesystem. Mesodermet (det midtre bladet) blir til skjelett og brusk, bindevev, blodsirkulasjon og fordøyelsesmuskulatur, forplantningssystem, urinsystem og muskler. Esodermet blir til lunger/åndedrettsapparat, lever og bukspyttkjertel. 

Vår hud og vårt nervesystem utgår altså fra samme kimblad. 

ALLEREDE FEM UKER ETTER unnfangelsen kan reaksjoner på taktil påvirkning utløses. Stille berøring på overleppen medfører at embryot med en gang trekker seg tilbake fra kontakten. Kort tid senere, ved ca 12 uker, svarer hele kroppens overflate på berøring, så nær som på issen og bakhodet. (Og det er jo lurt)

De første reaksjonene på berøring utløses som reflekser først fra ryggmargen og deretter fra hjernestammen. Tilbaketrekningsrefleksen skal underordnes og ved ca 9-12 uker overgå i Mororefleksen, hvortil de sensoriske sansecellenes aksoner har rukket frem. I hjernestammen kan samarbeidet mellom berøringssansen, vestibulærsansen og den proprioseptive sansen medføre at Søke - og sugerefleksene kan utløses via en lett berøring på barnets kinn.

Da fosteret er ca tyve uker, begynner talamus å etablere forbindelse med hjernebarken og det kan gi fosteret den første, dog meget diffuse, bevisste erfaring av berøring. I løpet av den siste måneden i mors liv, da isoleringen av aksonene begynner, forbedres berøringsimpulsenes reaksjonshastighet dramatisk og gjør det langt bedre enn de elektriske impulsene fra auditive og visuelle stimuli. Hos nyfødte barn er det vist at det er de tidlige somatosensoriske områdene i hjernebarken, som utmerker seg spesielt. (Lise Eliot, 2000 p.130-131) 

I den grad det eksisterer en bevissthet hos det for tidlig fødte eller det nyfødte barnet, skriver Lise Eliot, så har det med berøring å gjøre. Med utviklingen av taktil bevissthet vil reaksjonene på berøring gradvis forandres og da barnet vel er født blir berøring assosiert med trygghet, mat og velvære. Utviklingen av griperefleksene forutsetter en taktil modning slik at taktil kontakt oppleves godt og at utforskning kan foretas i lugn og ro. 

ET KROPPSBILDE MED DIFFUSE KANTER OG BERØRINGSOPPLEVELSER

MEN BERØRINGSSANSEN er ikke ferdigutviklet ved fødselen. Fordi impulsene fra forskjellige hudområder overlapper hverandre, vil impulsene opp til hjernebarkens somatosensoriske område gi en ganske diffus opplevelse. Etter spedbarnstiden utvikles vår berøringssans både når det gjelder hastighet og treffsikkerhet. Isoleringen (myeliniseringen) av aksonene til ryggmargen tar ca et halvt år og talamus sine kontakter bruker over et år på sin. Parallelt med denne myeliniseringen, styrkes de elektriske berøringsimpulsene i den somatosensoriske hjernebarken. Hastigheten er ved fire års alder økt med fire ganger og ved seks års alder skal den være doblet og tilnærmet på nivå med en voksens. Berøringssansen vil etter hvert, og med mye erfaring, bli mer presis.

GODE BERØRINGSOPPLEVELSER er altså meget viktige for det lille barnet, fra fødselen og i mange år deretter. Kroppskontakt er med andre ord ikke bare viktig for tilknytning, men også for hjernens utvikling. I løpet av sitt andre år begynner barnet mer bevisst å kunne lokalisere og reagere på sansefornemmelsene fra huden, og først ved åtteårsalderen regnes barnets berøringssystem for nesten fullmodent.

”Positive sanseopplevelser får barnet til å føle seg kompetent og trygt, noe som er avgjørende for å utvikle et positivt selvbilde og over tid finne sin egen personlighet – frigjort fra moren, andre personer eller ting det har støttet seg til. Videre trenger barnet mye støtte, oppmuntring og trøst, noe det i stor grad også får gjennom berøring når det blir omfavnet og holdt, får sitte på fanget, blir klemt og kysset. Slike støttende og trøstende sanseopplevelser virker integrerende og gjør at barnet kan gjenopprette sin balanse når det måtte rykkes ut av den.” (Lene Dieserud Ertner, 2014, s. 79)  

BERØRINGSSANSENS TO SYSTEMER

handler om sansningen og reaksjonene. Det er selve stimuleringen av huden, som avgjør hvilken slags reaksjon det blir.  

I DET BESKYTTENDE SYSTEMET oppstår en forsvars -eller beskyttelsesreaksjon, et arv fra milllioner år tilbake for å kunne beskytte seg selv eller sine dyr fra farer, og der forsvarsreaksjonene skjer refleksivt, automatisk. Sansemottakerne er plassert rundt hårsekkene og svarer på vibrasjoner av lyd og luft som beveger seg over kroppen. Dette systemet, som også benevnes det alarmerende, er best utviklet i ansiktet og hodet. Det skal bidra til vår korrekte/funksjonelle kroppsoppfattning. 

I DET DISKRIMINATIVE SYSTEMET innbefatter en finkontroll i hjernebarken. Sansmottakerne er plassert i det ytre hudlaget og svarer når vi kommer i kontakt med et eller annet, det vare seg passivt eller aktivt. Det diskriminative systemet skal gi adekvate meldinger om berøringens hva, hvor og hvordan og bidra til en tolkning om hvorfor.

Dersom det beskyttende systemet er overaktivt vil barnet unngå berøring. Berøring på, eller det å vaske barnets ansikt, kan være vanskelig. Barnet har muligens vedvarende og aktive tilbaketrekningsreflekser, som fortsatt påvirker sentralnervesystemet. Hun eller han skygger vekk - refleksen utløser en tilbaketrekning - fra den mulige kontakten og hindrer derfor de berøringsdiskriminative ferdighetene i deres oppgave. Sfæren eller spenningsfeltet mellom en kommende berøring og til den når frem, kan oppleves meget ubehagelig, en usikkerhet om det er fare på ferde eller ikke. Er opplevelsen skremmende eller diffus kan den refleksive reaksjonen (ufrivillig og automatisk) være momentan. Reaksjonen kan være et slag eller bare å skvette til. Lett berøring kan oppleves som en plage. Tydelig og klar berøring kan gjøre at slike situasjoner unngås. 

HYPERTAKTILE KJENNETEGN 

Barnet som er hyperfølsomt finner ubevisst ulike måter å forsvare seg mot eller unngå berøring på. Høysensitiviteten fører til en skyhet overfor fysisk kontakt, til å mislike det å motta eller vise affeksjon med kroppslig nærhet. Noe som har konsekvenser for nære –og familierelasjoner. Kontaktsporter unngås. Til tross for dette, kan det hende at barnet gjerne vil ta på, nesten tvangsmessig berøre. Ytterligere kjennetegn kan være dårlig eller manglende toleranse for kulde og/eller varme, lav smerteterskel når det gjelder vaksiner, små sår og/eller piercing, men barnet kan samtidig utstå større innvendig smerte og trenger ikke en gang å være klar over mengden av blåmerker som dekker bena. Hun eller han kan være meget sta når det gjelder klær som skal brukes, og måten han eller hun vil gjøre ting på. Dessuten vil en mangelfull eller forvrengt kroppsoppfatning og opplevelsen av den store (større enn det som er reelt) fysiske plassen kroppen tar, være et problem. (Sally Goddard, 2005 p.61,63) Mange barn med Dyspraksi har et mangelfullt bilde av sin kropp og har vansker med å lokalisere og styre ulike kroppsdeler, noe som krever nitid planlegging av bevegelser. På tegninger av mennesker kan dette vises i manglende, eller et forvrengt størrelsesforhold mellom, vesentlige kroppsdeler. 

Relatert til et forvrengt kroppsbilde, skriver Sally Goddard Blythe på siden 61. 
”I ekstreme saker, kan dette spille en betydningsfull rolle i det forvrengte kroppsbildet, som er karakteristisk for anoreksia nevrosa. Den som er anorekstisk ”føler” seg tykk og tror at kroppen tar mye større plass enn den faktisk gjør. Til tross for alle forsøk på å krympe/bli mindre innenfra, vil ingen som helst vektminskning endre denne følelsen, siden proportionalt densamme mengden hudoverflate og derfor detsamme antall sansemottakere fortsetter å være i kontakt med den ytre verden. Fordi denne type sansning formidles fra hjernestammen vil den overstyre hvilken som helst logikk, som korteks blir utsatt for, og ingen bevis om det motsatte vil endre oppfattningen den anorektiske har om seg selv. ” (min oversettelse) 

HYPOTAKTILE KJENNETEGN

Dersom vår følsomhet for berøring er for lav har vi en ganske annen situasjon, fordi vi gjerne vil oppnå berøring (klare å kjenne/føle) enten ved å delta i kontaktsporter, uvøren lek eller ved å fremtvinge slagsmål. Smerteterskelen er høy. Der kan oppstå en tvangsmessig kontakt via berøring og hendelser kan beskrives som ”En elefant i en porselinsbutikk.” (Sally Goddard, 2005 p.64)

 

Se REFLEKSER, BALANSE, BEVEGELSE, PROBLEMER MED BALANSE, SENSITIVITET

 

 

 

 

 

.