ADHD

I går på dax18 var det en diskusjon om ADHD.

Professor i sosiologi Aksel Tjora viste bl.a annet til at ADHD-diagnosen ikke bare er en konstruksjon, men også at den ikke har noen biologiske markører, som man rent objektivt kan avdekke. Han sa videre at dette gjelder barn som kan beskrives å være utenfor normalområdet når gjelder atferd, konsentrasjon og/eller impulsivitet, men de er ikke syke. Han setter også problematikken i sammenheng med kravene som gjelder i skolen og/eller hele det disiplinære samfunnet i dag, og mener at løsningen ikke er medisinering, men er å finne i sosiale og pedagogiske tiltak. At pedagogiske og sosiale tiltak er meget viktige er jeg enig i, men ikke bare, det trengs en hel del mer. 

I forbindelse med en ADHD-utredning skal mulige årsaksfaktorer undersøkes dvs hvorvidt der er andre forhold - sykdommer, sanseforstyrrelser, utviklingsforstyrrelser, ytre belastninger med mer - som kan tenkes å forklare barnets vansker. Men hvordan undersøkes dette?  

Barnet kan være hindret av, og ha vanskeligheter med, forhold, som altså skal utredes, men som undersøkes og/eller vurderes altfor dårlig. Det trengs bedre utredningspraksis. Utredningene må gjennomføres basert på mer kunnskap enn det som er vanlig i dag.  Det er viktig å finne frem til hvorfor barnet strever. Uansett sosiale og pedagogiske tiltak, er det langt fra sikkert at barnet har det bra. Hvilke tiltak er det vi setter igang, dersom vi egentlig ikke vet hva som er vanskelig? 

I sin artikkel i iTromsø 070318, som svar på Aksel Tjoras dagen før, forteller spesialpedagog Edvin M. Eriksen bl.a. om en mann som for ti år siden hadde store konsentrasjons/oppmerksomhetsvansker – og der man hadde kunnet utelukke psykologiske eller sosiale vansker, noe han beskriver som en helt typisk ADHD- problematikk.

Fra en samtale han hadde hatt med den nå voksne mannen skriver han videre:  ”Det han nå beskrev som et stort problem var at han i arbeidssituasjonen ofte ikke klarte å få med seg beskjeder som ble gitt. Problemet ble ekstra stort dersom det ble gitt flere beskjeder tett etter hverandre. Dette var noe han hadde slitt med i alle år, men som nå oppleves stadig mer problematisk. I skolealder ble det kartlagt at han hadde store konsentrasjons/oppmerksomhetsvansker – noe som ofte kan gi en ADHD diagnose.”

At han hadde vansker med konsentrasjon, oppmerksomhet og antakeligvis utholdenhet er ikke vanskelig å forstå. Det som denne mannen beskriver er i hvert fall symptomer på auditive persepsjonsvansker. Det kan man som regel gjøre noe med.                                                            

For undersøkelser av ev. sanseproblemer  - relatert til syn, hørsel, hud, likevekt/balanse propriosepsjon - gjelder også det som er nevnt tidligere. Dessverre. Jo mer man vet om problemets art og karakter desto lettere er det å finne frem til pedagogiske tiltak, og selvsagt valg av behandling. Samtidig er det viktig å kunne se alle funn i sammenheng.

Innen det som defineres som ADHD regnes det med tre grupper av kjernesymptomer; konsentrasjon/oppmerksomhet, impulsivitet og hyperaktivitet. 

Ved å sammenligne de tre gruppenes symptomer med symptomer på nevromotorisk umodenhet og med symptomer på sanseforstyrrelser, er det helt klart at utredninger, for å avdekke eller avkrefte disse forholdene, er meget viktige, også i forbindelse med en ADHD-utredning. 

Basert på resultatene om nevromotorisk umodenhet fins tilbud om medisinfri behandling og flere andre tiltak. Vi har lenge visst hvordan fremdeles aktive primitive reflekser kan påvirke barnet - i sin tid inngikk noen av dem i DAMP-diagnosen -, men nå vet vi også mye om hvordan dette kan avhjelpes. Det er ikke bare sosiale og pedagogiske tiltak som trengs, undersøkelser og vurderinger må bli mye bedre for å virkelig finne frem til problemet slik at riktige tiltak kan etableres. Her syndes det på flere områder. Jo mer vi vet, også om ulike tiltak, desto bedre vil tiltakene treffe.

Se nettsiden om VANSKER og KARTLEGGING